habit

'hæbit

noun

1) (something which a person does usually or regularly: the habit of going for a walk before bed; an irritating habit of interrupting.) (sed)vane, tilbøyelighet

2) (a tendency to do the same things that one has always done: I did it out of habit.) (sed)vane

3) (clothes: a monk's habit.) habitt, ordensdrakt

•

- habitual

- habitually
- from force of habit
- get someone into
- get into
- out of the habit of

drakt

--------

vane

I

subst. \/ˈhæbɪt\/

1) vane, tilbøyelighet, tendens, sedvane

• be the slave of habit

• smoking is a bad habit

røyking er en uvane

2) (botanikk eller zoologi) (karakteristisk) voksemåte

3) ordensdrakt, munkedrakt, nonnedrakt

4) (gammeldags) (kles)drakt, habitt

• riding habit

dameridedrakt

5) (hverdagslig) misbruk (av narkotika), rusmiddelavhengighet

• many junkies steal to finance their habit

mange narkomane stjeler for å finansiere misbruket sitt

6) (gammeldags, også habit of body) kroppsbygning, konstitusjon, habitus

be in the habit of ha for vane å, pleie

• be in the habit of staying up late

ha for vane å være sent oppe

break the habit eller kick the habit (hverdagslig) venne seg av med (u)vaner, bryte en (u)vane

by habit av gammel vane, vanemessig

creature of habit vanemenneske, vanedyr

an entrenched habit en inngrodd vane

fall into a habit eller get into a habit få noe for vane, legge seg til en vane

force of habit se ➢ force, 1

from (sheer) force of habit av gammel vane

get out of the habit of eller break oneself of the habit of venne seg av med å, slutte

habits eller habits of life (også) levevis

matter of habit vanesak

• getting up early is a matter of habit

det er en vanesak å stå opp tidlig

II

verb \/ˈhæbɪt\/

1) (i)kle seg

2) (gammeldags) bebo